I dagens papirutgave av Aftenposten (ikke funnet den på nett enda) står det et invervju med en politioverbetjent, Finn Abrahamsen, med 35 års erfaring fra Oslo-politiet.  Han mener at barnevernet og andre hjelpeinstanser svikter utsatte barn.  Bekymringsmeldinger som politiet sender til barnevernet blir henlagt.  Han mener det er mange instanser som har alle muligheter til å oppdage omsorgssvikt.  Men de gjør ikke noe med.  2.000 bekymringsmeldinger fra politi, lærere og foreldre i de siste to årene er ikke sjekket.  40% av disse meldingene kom fra politiet, og det vil da si at politiet har oppdaget omsorgssvikt når de har rykket ut på for eksempel husbråk. 

I min nærhet har jeg observert et barn som levde med både alkoholisme og selvmordsforsøk.  Et barn som til slutt ikke var borte hjemmefra mer enn 10 minutter før h*n måtte sjekke om forelderen fortsatt var i live.  Et barn som til slutt hadde helt tomme og apatiske øyne.  Barnevernet intervenerte til slutt, men det tok veldig lang tid, og det skjedde fryktelig mye som et barn ikke skal trenge å oppleve.  Og forelderen som ble fratatt barnet, sitter og klager over for fryktelig urettferdig det er, at barnet ikke bor hjemme.  Jeg klarer ikke å forholde meg til det.  Jeg blir så rasende.  For barnet har det mye bedre nå, barnet har muligheter til en normal oppvekst uten å måtte ta vare på sine foreldre.  Det SKAL være omvendt.  Foreldre skal ta vare på barn.

Disse barna sviktes.  De sviktes først av sine foreldre, på det aller groveste.  Vi foreldre skal skape et trygt og forutsigbart liv for barna våre.  Og noen svikter den oppgaven fullstendig.  I tillegg sviktes disse barna av de offentlige instanser som er satt til å verne barn, som ikke får det vern de trenger, av sine foreldre.  Magne Raundalen presenterer i VG en amerikansk undersøkelse som viser noen av konsekvensene av å være utstatt for omsorgssvikt.  Og aller størst er konsekvensene av omsorgssvikt for små barn:

* Omfattende omsorgssvikt i de to første leveårene kan føre til utvidet emosjonshjerne, og mindre utviklet språkhjerne. Det kan medføre at barnet blir aggressivt og bruker sinne som mestring.

* Sterk forsømmelse de to første leveårene kan gi redusert utvikling av hukommelse og redusert læringskapasitet. Det viser ny forskning frontes av den internasjonalt anerkjente hjerneforskeren Bruce D. Perry ved Alberta Mental Health Board.

* Ved tilfeller av vold og mishandling kan alarmsentralen i barnehjernen være utvidet og bygget altfor slagkraftig - så barnet alltid er «på vakt».

Dette er ikke nytt, dette har forskning vist lenge.  Det er logisk dessuten.  Å måtte være konstant på vakt, gjør deg selvsagt lite i stand til å relatere normalt til mennesker.

Nå kjenner ikke jeg tall for barnevernets virksomhet, men jeg tror ganske bestemt at problemet ikke er at barnevernet tar omsorg for barn de ikke skulle tatt over omsorgen for.  Jeg tror problemet definitivt er det motsatte.  I den saken jeg har observert, haglet det formelig inn med bekymringsmeldinger fra barnehage, naboer og andre over flere år.  Det måtte et selvmordsforsøk til før barnevernet tok over omsorgen.  Psykolog Bjørn Austeid sier følgende:

“Vi ser at barna er mer skadet etter at den nye barnevernsoven kom i 1992. Det skyldes blant annet at man har sagt at barn hører hjemme i sin egen familie, der de skal få hjelp. I flere saker bør barnevernet gripe tidligere inn.”

Det tror jeg også.  Det gripes inn for sent. 

Det meste av debatten og mediadekningen når det gjelder barnevern omhandler foreldre som slipper til i mediene for å fremme sin sak.  Som regel har barnevernet taushetsplikt, og kan ikke ta til motmæle.  Det betyr at det har formet seg et svært skjevt bilde av barnevernet som en overgriper.  Og det tror jeg ikke noe på.  Det er sikkert saker der barnevernet har begått overtramp, men jeg tror at det i flertallet av de sakene der barnevernet intervenerer, så er det med god grunn.  De skulle sannsynligvis ha gjort det før.  Og her gjør mediene en ekstremt lite respektabel jobb, for de formidler et svært ensidig bilde, og det vet de sikkert.  Men de gjør det likevel, siden det selger aviser.  Og dermed bidrar de til at de institusjonene som skal verne barn blir til stygge troll. 

Fokus er på vern av foreldre, ikke vern av barn.  Det ender opp med å handle om foreldres rett til sine barn, ikke om barns rett til en trygg oppvekst.  Og biologiske foreldre er viktige, men ikke for enhver pris.  Ikke om prisen er et barn som lever under forhold som kan skade det for livet.  Dette handler om å verne barn.  Det skal være administrative sikringstiltak bygget inn i prosessen, selvsagt, men det skal ikke gå på bekostning av å redde barn.

Et barn som i ung alder ikke har det trygt og forutsigbart, kan få problemer med å stole på andre mennesker hele livet.  Skadene på et ungt sinn kan være betydelige og varige.  Om det i tillegg er vold inne i bildet, så kan det være katastrofalt.  Og Abrahamsen, politimannen, forteller om en gutt han så første gang da han rykket ut til et hjem med familievold.  “Jeg møtte ham igjen senere, da var han blitt drapsmann.  Det siste jeg hørte var at han var død av overdose.”

Og han avslutter: “Det er i barnas første leveår det nytter å hjelpe dem.  Fokus må være på disse viktige årene.”

Er det noe som er verre for et barn enn å ikke ivaretas av de det skal være tryggest på?  Det tror jeg ikke.  Om foreldrene ikke er i stand til å ta vare på sine barn, så skylder vi barna å gi dem hjelp.  Vi skylder dem å redde dem, om det overhode er mulig.  De er sviktet nok.  Og vi som leser om disse sakene i avisene og andre medier.  Vi får være flinke til å huske på at det vi leser er et partsinnlegg, og ikke sannheten. Vi får huske på at barnevernet ikke tar til motmæle i pressen.  Vi må huske at vi ikke vet alt.  Og vi må slutte å demonisere de som samfunnet har gitt i oppgave å verne barn der foreldre ikke kan eller vil.  For det er det vi gjør.  Jeg synes det er ganske paranoid å tro at de ser det som sin oppgave å lage livet til et helvete for velfungerende foreldre med trygge barn.  Jeg tror de har så mange og vanskelige saker at det tar de seg neppe tid til.

Og selv om det er unntak, selv om barnevernet gjør feil, så er det nok unntak som bekrefter regelen.  Det tror jeg.