Hemmeligheten (Etappe i Nordstafett)

Innledning
De hadde vært venner lenge, Anne og Cathrine. De kjente hverandre godt, og snakket nesten daglig på telefon og delte alt av smått og stort som skjedde i livene deres. Sorger, gleder, spenning og kjedesomhet, alt delte de. Det var et vennskap uten hemninger, og med total åpenhet. De visste ting om hverandre som ingen andre visste om noen av dem.

En kveld ringte en sprudlende Cathrine til Anne og fortalte at hun hadde truffet mannen i sitt liv. For noen uker siden hadde hun vært i et selskap hos noen venner, og truffet Markus. Det hadde sagt klikk med en gang, og de hadde truffet hverandre flere ganger siden selskapet. Anne hadde hørt om Markus i ukene som gikk, men ble litt overveldet av hvor langt det så ut til å ha gått, på kort tid. Cathrine var stormforelsket.

“Du må treffe ham”, sa Cathrine. “Kom på middag i kveld!”

Middagen
Anne gledet seg, selv om hun kjente et lite stikk av noe som lignet på sjalusi. Hun visste at Cathrines og hennes forhold ikke kom til å være det samme, fordi Markus naturlig nok ville ta oppmerksomheten til Cathrine. Men hun unte henne alt godt, og håpet at hun virkelig hadde funnet lykken denne gangen. De hadde jo vært gjennom mer enn en runde med skuffelser på mannefronten i den tiden de hadde kjent hverandre. Skuffelser som var plastret på med lange samtaler, sjelegranskning og et ikke ubetydelig antall sene rødvinskvelder.

En strålende lykkelig Cathrine åpnet døren. Det formelig lyste av henne. Inne i stuen ventet Markus. Anne hilste på ham. Han var høy og mørk og omtrent 40, med blå øyne og et stort smil.

Det var noe kjent med Markus. Anne kjente en sitring langs ryggraden, det var noe hun ikke fikk tak i. Kjente hun ham? Både for å holde samtalen gående, og fordi hun måtte undersøke om hun kjente ham, begynte hun å spørre ham om hvor han var fra, hva han jobbet med og så videre. Ikke noe han fortalte bekreftet følelsen, men den ga seg ikke. Middagen var hyggelig, men litt anspent, mest fordi Annes bevissthet og underbevissthet forsøkte å fange hva det var, HVEM han var. Og HVORFOR hun trodde hun kjente ham.

Først da hun kom hjem, falt brikkene på plass i puslespillet. Med isnende klarhet forsto hun hvem han var. Og det var som å få et lass med murstein i hodet. For omtrent 10 år siden hadde Markus voldtatt en venninne av Anne på et nachspiel, en ganske brutal voldtekt, som hadde etterlatt Ellen med traumer som det hadde tatt lang tid å lege. Det ble aldri anmeldt, fordi det ville være så godt som umulig å bevise, og Ellen orket ikke. Markus hadde forlatt byen et år etterpå, og hun hadde ikke sett ham siden.

Før nå.

Telefonsamtalen
Etter en søvnløs natt visste fortsatt ikke Anne hva hun skulle gjøre. Skulle hun si det til Cathrine? Ville Cathrine tro på henne? Og var hun helt sikker? Dette var såpass alvorlig at hun i hvert fall måtte være helt sikker. Hun hadde ikke snakket med Ellen på lenge, men det var den eneste muligheten for å forsikre seg om at det var samme person.

Først ville ikke Ellen snakke, men da Anne forklarte at Markus nå var sammen med en venninne av henne, bekreftet hun til slutt navnet, og at det var samme person. Ellen fortalte at det hadde tatt henne år å bygge opp igjen den nødvendige tilliten til å treffe menn igjen, men at hun nå endelig hadde funnet en god mann, fått barn og stort sett levde et all right liv. Ellen avsluttet samtalen med å si at det overhode ikke var aktuelt å bekrefte det som hendt for 10 år siden, ut over det hun nå hadde sagt. Hun orket ikke at det ble rippet opp i.

Og der satt Anne med begge føttene i en syrepøl av dilemmaer.

Hun bestemte seg for å ta tyren ved hornene, og ringte Markus. Stillheten ble rungende i den andre enden av røret da Anne fortalte hva hun visste. Og Markus benektet ikke verken historien eller det Ellen hadde sagt.

“Jeg har aldri gjort noe slikt siden”, sa han.

“Og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Om du forteller Cathrine dette, så kommer alt til å gå i stykker. Det var et engangstilfelle, jeg var full, og jeg trodde hun ville, trodde det var en lek da hun sloss imot. Jeg skjønte først etterpå at hun virkelig ikke ville. Det har knapt nok gått en dag uten at jeg har pisket med selv for det. Ikke ødelegg denne muligheten, for meg og Cathrine!”

Anne ble stille en god stund.

“Men hvordan kan jeg vite at det ikke vil skje igjen??”, sa hun.

“Hvordan kan du be meg holde på en slik hemmelighet overfor en jeg er så glad i? Fortell henne det! Om det er som du sier, et engangstilfelle for 10 år siden, så vil hun forstå det.”

“Jeg tør ikke, jeg vet ikke om hun vil forstå. Kanskje vil det ødelegge mulighetene? Ikke si det!”, nærmest tryglet Markus.

Nølende sa Anne at hun ikke skulle fortelle noe. Enda i hvert fall. Markus hadde virket troverdig i det han sa. Han hadde virket oppriktig, og det at han ikke fornektet noe styrket troen hennes på at han ikke løy for henne.

Å leve med hemmeligheten

Hun som vet
Anne følte seg matt og rådløs etter den samtalen. Det kjentes som om det riktige ville være å fortelle det til Cathrine. Både for hennes del, og for sin egen del. Det å bære på hemmeligheten, og en hemmelighet av denne størrelsen, det kjentes tungt. Det tok nattesøvn, det krevde tankekraft og det ledet etter hvert til en form for apati, der hun lå handlingslammet og håpet at det var rett som Markus sa; det hadde vært et engangstilfelle i fylla. Men så var det alltid en liten stemme bak i hodet som sa: “Men tenk om det ikke var det?” Og lojaliteten hennes lå hos Cathrine, ikke Markus. Selv om hun motvillig hadde lovet å ikke si noe, visste hun at hun ville gjøre det, om hun trodde at Markus’ forsikringer ikke holdt vann.

Apatien tok henne, etter en stund. Den førte til at hun trakk seg unna Cathrine, for hun orket ikke ha hemmeligheten svevende mellom dem i enhver samtale. Hun tok seg i å se etter tegn på at noe ikke var som det skulle være, hun voktet på ethvert ord og lette, bevisst eller ubevisst, etter tegn på at det å holde på hemmeligheten hadde vært feil beslutning. Om Cathrine spurte om hun ville være med ut, sa hun at det ikke passet. Bare tanken på å røpe noe etter 3 glass rødvin var skremmende nok til at hun fant på en unnskyldning.

Hun som ikke vet
Cathrine merket på Anne at noe hadde forandret seg. De snakket ikke sammen som før, de traff hverandre ikke like ofte som før. Cathrine merket det ikke med en gang, oppslukt som hun var av forelskelsen og Markus. Men etter hvert merket hun det. Og kjente et savn etter den kontakten de hadde hatt. Anne var vanskelig å snakke med. Hun ble fjern med en gang Markus ble nevnt, og så fort Cathrine begynte å snakke om noe som lignet på et problem, så stilte Anne mange og ganske rare spørsmål. Cathrine kjente rett og slett ikke Anne igjen. Da hun en gang hadde hatt et blåmerke på armen etter å ha båret et skap, hadde Anne vært pågående på grensen til aggressiv, og stilt spørsmål som antydet at hun trodde det var Markus som hadde gjort henne vondt.

”Hva er det med deg?”, hadde Cathrine spurt. ”Det er bare et blåmerke, det er da helt vanlig å få det når man bærer tunge ting. Tror du det er Markus som har gjort det?”

Anne så ned, og mumlet et eller annet om at Neida, hun trodde ikke Markus hadde gjort noe som helst. Stillheten senket seg som et dirrende teppe mellom dem. Det var ikke en god stillhet. Cathrine kunne ikke begripe hvorfor, og lurte på om Anne var sjalu. Hun oppførte seg virkelig rart for tiden. Kom aldri på besøk. Unngikk å snakke om Markus, med mindre det var noe galt, og da var spørsmålene så inkvisitoriske at Cathrine ikke skjønte hva i alle dager som foregikk.

Og det rareste var at Markus ikke så ut til å ha særlig lyst til å snakke om eller med Anne han heller. Når hun snakket om Anne, og ikke minst når hun luftet frustrasjonene sine, var Markus svært lite villig verken til å lytte eller snakke om det.

Cathrine følte seg avvist ganske uforståelig av to mennesker som begge betydde veldig mye for henne.

Han som også vet
Markus skuttet seg hver gang temaet Anne kom opp. Han visste jo godt hvorfor Anne var mistenksom, men han visste også at hun ikke hadde grunn til å være mistenksom. Det hadde vært et engangstilfelle i fylla, og han kom aldri i verden til å krumme et hår på Cathrines hode. Han var utrolig glad i henne.

Det kjentes veldig slitsomt å vite at Anne visste, og at hun ikke stolte på ham. Intellektuelt skjønte han jo hvorfor hun ikke gjorde det. Men følelsesmessig hadde han bare lyst til å rope til henne ”Se på meg! Jeg vil ingen vondt! Det skjedde for lenge siden, og jeg kommer ikke til å gjøre noe slikt igjen.”

Han unngikk Anne så godt det lot seg gjøre. Hun kom nesten aldri på besøk til dem, og om hun gjorde det, fant han på en unnskyldning for å ikke være til stede. Han merket at Cathrine så rart på ham, merket at hun skjønte at det var noe med ham og Anne. Men han orket ikke spille det nødvendige skuespillet og opptrådte defensivt. Han gjorde som Peer med Bøygen: han gikk utenom. Tok det som der og da kjentes som minste motstands vei. Som en struts stakk han hodet i sanden og håpet at den ufortalte historien som ved et mirakel ikke lenger svevet over vannene når han forsiktig tittet opp igjen. Men det gjorde det selvsagt alltid.

Konfrontasjon
Tiden gikk sakte for tre mennesker som slet med et felles problem. To som kjente en hemmelighet, og en som ikke gjorde det, men som til gjengjeld spekulerte vilt i at det var en hemmelighet der, og i hva den besto i.

Cathrine var til slutt helt overbevist om at Markus og Anne hadde hatt et forhold. Eller i riktig svarte øyeblikk: at de hadde et forhold. Det var i hvert fall ikke tvil om at det var et eller annet mellom Markus og Anne. Stemningen ble helt anspent så fort de var i nærheten av hverandre, noe som skjedde påfallende sjelden. Og i alle samtaler, enten det var med kjæresten eller venninnen, var den andre et ikke-tema. Ansikter som lukket seg. Blikk som så bort. Temaer som ble skiftet fort og nesten panisk.

Hva foregikk bak ryggen hennes? Noe var det. Det var hun helt sikker på. Hun vekslet mellom sjalusi, en affære, et hemmelig barn som Markus var far til og noen ganger ville tanker om at Markus var en morder og det visste Anne, uten å fortelle det.

Til slutt bestemte hun seg for at nok var nok. Nå ville hun vite hva det var som foregikk. Hun inviterte Anne hjem til seg, og sa at Markus skulle bort. Til Markus sa hun ingen ting, de skulle være sammen som vanlig. Klokken 8 på kvelden ringte Anne på døren, og da hun kom inn i stuen og så rett på Markus, visste hun ikke hva hun skulle si, og det bare glapp ut et ”Jeg trodde du skulle bort denne helgen”. Og Markus skulle ønske han virkelig hadde vært borte i helgen. Begge så på Cathrine, som åpenbart hadde iscenesatt et møte mellom dem. Dette var ikke tilfeldig.

Cathrine satte seg ned. Hun så lenge på de to andre, mens alle tre kjente på den anspente stillheten som lå som et trykkende teppe over hodene deres.

”Det er ikke tilfeldig at dere er i samme rom”, sa Cathrine.

”Jeg vet at det er noe som foregår, og nå vil jeg vite hva! Jeg orker ikke at kjæresten min og den beste venninnen min skal gå rundt som zombier så fort de er i samme rom og unngår hverandre som pest og kolera. Derfor skal jeg rett og slett bare spørre dere. HVA er det som skjer? Hva er det dere ikke forteller meg, noen av dere?”

Stillheten var til å ta og føle på. Markus så fortvilet på Cathrine. Anne så ut som om hun hadde lyst til å rømme. Ingen sa noe.

”Har dere, eller har dere hatt et forhold?” spurte Cathrine rett ut.

De to andre så forbauset på henne. Et forhold? Hvorfor i alle dager trodde hun det?

Etter nok en beklemt stund med skrikende stillhet, ser Anne på Markus og sier ”Du må fortelle det, Markus. Forteller ikke du det, gjør jeg.”

Og igjen senket stillheten seg. To kvinners blikk var rettet mot Markus. I det ene blikket, Cathrines, var det frykt. Hva var det Anne visste og ville at Markus skulle fortelle?

Sakte og med en stemme som brister begynner Markus å fortelle. Om det som skjedde for ti år siden. Versjonen hans er den samme som Anne har hørt før. Han forteller hva som skjedde med ham og Ellen den gangen, og sier at det var et engangstilfelle. Han sier at han trodde hun lekte, sa nei som en del av leken, og at han ikke skjønte før etterpå at hun ikke ville. Han hadde følt sorg, skam og skyld for dette i de ti årene som hadde gått.

Etter at Markus er ferdig, blir det lenge stille. Så spør Cathrine hvordan Anne visste dette. Anne forklarer at hun gjenkjente Markus, at de er fra samme sted, og at hun kjenner Ellen. Hun forteller om samtalen med Ellen, der hun fikk mistanken bekreftet, og at Markus innrømte det. Men at han ba henne om å ikke si noe. Og hun forteller at det har vært vanskelig å bære hemmeligheten, at den har vært tung, og at hun mange ganger har hatt lyst til å fortelle.

”Jeg må ha luft, jeg må klarne tankene”, sier Cathrine.

”Jeg vil at dere går begge to. Dette var mye, mye på en gang. Og selv om det ikke var det jeg trodde, så føler jeg meg sveket av dere begge. Faktisk vet jeg ikke om jeg føler ditt svik som størst, Markus, eller Annes. Du skulle ha fortalt meg det. Jeg hadde rett til å vite det. Dette handler om mitt liv, Anne. Mitt liv!”

Etter en pause, ser hun på Markus, med fortvilelse i blikket.

”Hvordan kunne du? Hvordan kunne du la være å fortelle dette? Hvordan kunne du fortelle det til Anne og ikke til meg? Du skulle ha fortalt det!”

”Dere må gå. Jeg må tenke i fred.”

Og hemmeligheten er ikke hemmelig lenger. Den ligger der på bordet, uten innpakningspapir. Og det kjennes ikke som en lettelse for noen. Ikke for Cathrine, som føler seg sveket av de to som står henne nærmest. Ikke for Markus, som skjønner så inderlig godt at det hadde vært bedre å fortelle, for lenge siden. Og ikke for Anne, som vet at hun kan ha ødelagt forholdet til sin beste venninne.

I taushet går Anne og Markus ut døren. De ser på hverandre uten å si et ord. Og går hver sin vei mens de ser opp på lyset i Cathrines stuevindu.

Hun på sin side sitter alene i sofaen, gråtende og uten klare tanker om hvordan hun skal løse dette. Hvordan hun skal forholde seg til Markus. Og til Anne. Kjæresten og bestevenninnen. Begge hadde hatt en hemmelighet i sin varetekt, som berørte Cathrine. Begge hadde holdt henne det gjaldt utenfor.

Etterspill
Jeg vet ikke hvordan det gikk. Hva tror dere? Kommer de tre seg gjennom det, med kjæresteforhold og vennskap i behold? Dette kan gå mange veier.

Uansett så er hemmeligheter noen ganger ganske så ødeleggende, både på de som bærer den og de som ikke vet om den. For det preger oss, å være bærere av hemmeligheter. Å bære på andres hemmeligheter er dessuten vel så tungt som å bære på våre egne.

Neimen om jeg vet nå hva jeg ville gjort i en slik situasjon. Det er viktig å huske, vi kan tro mye om hva vi vil gjøre i en gitt situasjon, men vi vet ikke hva vi ville gjort. Jeg tror jeg ville ha fortalt det til Cathrine. Men stilt overfor en fortvilet Markus, vet jeg ikke om jeg hadde gjort det. Jeg har bevisst ikke gjort Markus til en skurk, det hadde gjort problemstillingen for enkel. Alt blir selvsagt enklere om vi introduserer en kyniker, men jeg tror ikke det er så mange av dem, og dessuten hadde problemstillingen som sagt blitt for enkel.

Markus burde ha fortalt det. Å legge denne hemmeligheten på Annes skuldre, det er å stille store krav til henne. Det er vondt å bære slike hemmeligheter, og det er fullt av etiske dilemmaer.

Vi bærer alle, som Markus, på en fortid, og den er vi ikke alltid er stolte av (den som ikke har et eneste lite svin på skogen har levd et overmåte kjedelig liv). Vi ønsker kanskje å glemme den, men når den kommer for en dag i en eller annen sammenheng, har vi ikke annet å gjøre enn å være åpne om det. Markus burde ha fortalt det.

Men lett er det ikke, når panikken tar oss og risikoen for å tape ligger der. Man skal være forsiktig med å si hva man ville ha gjort.

 Iskwew © 11.november 2006

 Ø