I dag står det en tankevekkende kronikk i Aftenposten, om medienes behandling av Natascha Kampusch, den østerrikske jenta som bli kidnappet som 10-åring, holdt fanget i et kjellerhull og klarte å rømme i høst. Saken har fått ikke bare i østerrikske medier, men medier i hele verden, til å gå fullstendig av skaftet. Hun har gitt 3 intervjuer, i håp om å stagge medienes interesse, uten at det ser ut til å ha hjulpet. Østerrikske nettaviser har kastet de fleste hemninger på båten, det er ikke noe det ikke er mulig å snakke om i denne saken. Hvorfor rømte hun ikke da de var på skiferie? Natascha kjøper leilighet i Wien (siden hun tjener så masse penger nå). Hadde hun sex med kidnapperen? Mer! Mer! Mer! Og i nettavisene slipper menigmann løs i kommentarspaltene, og det er visstnok ikke verken et vakkert eller verdig skue. Psykiatere kommer frem fra alle kroker og kriker og stiller diagnoser, kritiserer, og mener noe i stor detaljgrad om Natascha og hennes historie.

Jeg så på intervjuet med Natascha på TV. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre det, for det blir rett og slett å komme for nært innpå et menneske som mest av alt trenger ro, tenkte jeg først. Etter 8 år fanget i en kjeller, med en psykopatisk kidnapper, med en virkelighet snudd fullstendig på hodet, trenger hun ro, terapi og annen hjelp for å finne seg selv igjen. Finne ut hvem hun er nå. Få hjelp til å behandle traumene. Lære seg til å leve uten å være en fange. Hun trenger ikke å stå frem på tv, tenkte jeg. Men under trussel om å forfølges av papparazzier, sto hun frem i to avisintervjuer og et intervju på tv.

Jeg måtte se, selv om jeg ikke skjønte hvorfor hun så kort tid måtte stå frem på tv. Det er en så sterk historie, at den virker som lys på en nattsvermer en mørk kveld. At et barn kan overleve noe slikt, at et barn skulle måtte oppleve noe slikt, det er så forferdelig at det gir meg grøssninger. Og selv om hun uttrykte seg svært godt, svært sammenhengende, og med en tilsynelatende distanse til den halvdelen av livet hun tilbrakte i fangeskap, så kunne du ane traumene under overflaten. Det var et sterkt program. Som hun riktignok burde ha sluppet å delta i. Håpet hennes var sikkert at hun skulle få fred etter det. Men slik har det ikke gått.

Hva er det med oss mennesker som gjør at det er lønnsomt for mediene å mer eller mindre forfølge et ungt, traumatisert menneske for å selge aviser og TV-programmer? Nå mener jeg selvsagt at mediene har et selvstendig ansvar for å sørge for at de ikke tråkker over grenser for invasjon av andres liv. Ikke vet jeg om de har en “Vær varsom”-plakat i Østerrike, men hele denne saken er åpenbart i konflikt med slike regler. Å forfølge et tramatisert, ungt menneske på denne måten er på grensen til et overgrep. Kanskje er det godt over grensen, når jeg tenker meg om. Men hva med oss, hva med de som kjøper og vil ha denne intime informasjonen om Natascha?

Det er en sterk historie. Det er en skrekkhistorie. Hun var et helt vanlig barn, som ble røvet bort fra sine foreldre og fratatt sitt ungdomsliv. Det kunne skjedd med vårt barn. Derfor vil vi se.

I tillegg har medienes stadige flytting av grenser kanskje gjort noe med oss. Reality-sjangeren blir mer og mer ekstrem, og alt er tv-underholdning. Tortur og innestengning i kjellere, er TV-underholdning. Vi får et distansert forhold til det, for selvsagt flyttes våre grenser og selvsagt mister vi etterhvert opplevelsen av hva som er virkelig og hva som er fiksjon, eller reality, om du vil. Dermed kan det hende at vi ikke tar helt inn over oss at dette er en virkelig historie, og ikke reality. At dette er et virkelig ungt menneske, som har vært utsatt for noe så ubegripelig vanskelig at vi ikke forstår det. Vi forstår ikke hva det har gjort med henne. Og når vi ser Natascha sitte der og snakke helt sammenhengende og rolig, sås det en tvil i oss, som gjør at vi begynner å spekulere, slik bermen gjør i østerrikske nettaviser. Uten at noen stopper det.

Natascha så ikke traumatisert nok ut, mumles det. Natascha snakket sammenhengende, og hun rømte ikke da hun var på skiferie, hviskes det. Det er noen rart med familien hennes, hviskes det også. Her er det noe som ikke stemmer, hviskes det litt høyere. Snart vokser hviskingen til et kor. Og før vi vet ordet av det, er offeret en mistenkelig skapning. Og da har alle glemt den lille piken på 10 år som gikk til skolen en dag, og ble kidnappet av en gal mann som sperret henne inne og fratok henne barndom, ungdom og muligheten til å utvikle seg i et normalt ungpikeliv.

Hva er det med oss mennesker?

Som jeg har skrevet før, om noe er lagt ut på internett, så ligger det der til evig tid. Jeg håper Natascha aldri leser noe av det grumset som er skrevet. Jeg håper hun er skjermet og får den hjelpen hun trenger. Jeg håper den gemene hop tar til vettet og lar henne være i fred. Jeg håper mediene går i seg selv og skjønner at det er grenser for hva man gjør for å selge aviser, ukeblader og TV-programmer. Hun kjemper med forferdelig vanskelige opplevelser, og det er mer enn nok kamp for en 18-åring. At hun skal måtte kjempe mot en hel verdens kikkermentalitet er rett og slett grusomt. Hun er nesten like mye en fange nå, som da hun bodde i åtte år i en kjeller.

VG kjører nå (12:25) en oppsummering av alle ryktene som går, øverst på førstesiden på VG-nett. Den artikkelen har jeg helt bevisst ikke linket til, den får dere finne selv om dere vil lese. Jeg bet meg imidlertid merke i følgende uttalelse fra politiet i Østerrike: “Vi er klar over påstandene […], men har til nå ikke funnet bevis som støtter opp under utsagnene, sier talsmann for det østerrikske politiet, Gerhard Lang.” For det er bare rykter, og de er tildels ondsinnede, virker det som. Fy, VG! Og ikke bare VG, jeg så en lignende artikkel i Dagbladet. Fy, Dagbladet! Fy, alle andre som trykker dette.

Det er på tide med en debatt om mediene og hvordan de gang på gang både flytter og tråkker over grenser. Realitysjangeren ser ikke ut til å ha noen grenser for hva det er mulig å gjøre for å selge reklametid på tv. Heldigvis har Enstemmig på TV3 hatt svært få seere, så langt. Kanskje det kan få dem til å forstå at de har tråkket over en grense, og landet godt inne i det helt usmakelige.

Det er på tide med en debatt om oss selv, og det faktum at vi finansierer dette, på grunn av vår trang til å komme inn på enkeltmenneskers intimsfære. På grunn av vårt ønske om å vite alt, i minste detalj. For vi mister snart all respekt for det enkelte menneske, og dets selvbestemelsesrett.

Natascha kunne vært ditt barn. Hvordan ville du at ditt barn skulle behandles etter å ha vært kidnappet i 8 år? Som en vare som kan brukes til å selge aviser og fjernssynsreklame? Det tror jeg ikke. Du ville ønske at hun fikk fred, ro og hjelp. Ikke at hun solgte aviser.