Det er skrevet noen spalte-kilometer om dette emnet allerede, og jeg har lurt på om det er noe poeng å skrive om det i det hele tatt.  Vampus skriver om det, Mihoe skriver om det, Cum grande salis skriver om det.  Og mange andre som jeg ikke har lest, vil jeg tro.

Jeg har sikkert ikke så mye nytt å tilføye, men uansett har jeg tenkt mye rundt debatten knyttet til offentliggjøringen av Muhammed-tegningene.  Jeg synes at denne debatten går i for stor grad på hvorvidt det var nødvendig å publisere de tegningene.  Selvsagt var ikke det nødvendig.  Man MÅ ikke ytre seg, selv om man har retten til det.  Men dette handler ikke om at det skulle være en ytringsplikt, men om at vi har en grunnlovsfestet ytringsrett.

Debatten går på Selbekks motiver, grenser for ytringsfriheten og særlig grenser for ytringsfrihet knyttet til religion.  Vi får da ha friskt i minne at det ikke er så lenge siden man i Norge stoppet visning av Monty Pythons “Life of Brian”.  Det var fordi den ble ansett som blasfemisk.   Den gangen var stort sett hele venstresiden imot sensur, nå er de for sensur av visning av Muhammed-tegningene.

Det inntrykket som har festet seg i mitt hjørne av verden, er at det er slik at ytringsfriheten bare gjelder, og bare er en kjerneverdi, til noen sier: “Om du sier det, så dreper jeg deg.”  Altså, når det kommer trusler i etterkant av ytringer, så løper vi alle som redde harer og gjemmer oss i et hull.  Når for eksempel Miriam Shomrat, den israelske ambassadøren klager inn en karikatur av Finn Graff til PFU, mener vi at det er teit og barnslig og selvsagt har vi da såpass ytringsfrihet her i landet.  Når den samme Finn Graff uttaler at han ikke tør å tegne noe som har med Muhammed å gjøre, lees det ikke på mange øyelokk.  Det var jo bakgrunnen for trykkingen i Magazinet; altså at Finn Graff uttalte på radio at han ikke ville tørre å tegne Muhammed i frykt for represalier.  Synes vi virkelig det er greit?  Jeg synes det er veldig ugreit.

Forøvrig har jeg sett mang en karikatur av Gud opp gjennom tiden, uten at det har løftet seg mange røster som ønsker å sensurere dem, fordi de tråkker på noens tro.  Dette handler om å ville fjerne ytringer der noen føler seg så tråkket på tærne at de truer med å bombe oss og våre barn sønder og sammen, fordi norske medier har trykket noen karikaturtegninger.

Jeg er helt sikker på at Vebjørn Selbekk og jeg er uenige om det aller meste.  Og jeg er også like sikker på at mannen ble gjort til syndebukk.  At man for å begrense skaden; norske ambassader ble brent etc., pekte på Selbekk og sa “Det var bare han som gjorde det!”.  Jeg har ikke lest artikkelen i Magazinet, men har forstått det slik at den kunne stått i en hvilken som helst avis, altså at den ikke var veldig blasfemisk eller aggressiv, ut over at den gjenga tegningene.

Da jeg i dokumentaren på TV2 denne uken så Gahr Støre, Stoltenberg og Bondevik, så ble jeg sittende med en ekkel følelse av at de ikke setter ytringsfriheten veldig høyt.  De var kun opptatt av å begrense skadevirkninger.  Jeg skjønner ikke at det ikke gikk an å si at man ikke syntes tegningene var lure å trykke, og samtidig si at “Men i Norge har vi ytringsfrihet, det er en kjerneverdi, og vi lar oss ikke plukke på nesa av trusler knyttet til bruk av ytringsfriheten i Norge”.

Hvorfor kunne de ikke si som salige Voltaire:

“Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem.”?

Den eneste forklaringen jeg finner, er at de sto overfor trusler om fysiske angrep, og da var ytringsfriheten det første som ble ofret for å sikre norske ambassader.  Å si at Selbekk har skylden for brenningen av ambassaden i Damaskus er skremmende resonnert fra regjeringens side.  De burde har rettet pekefingeren mot Syrias myndigheter som ikke løftet en finger for å stoppe det.

Meg bekjent er det ingen som har hevdet at Selbekk beveget seg utenfor det norske lovverket med artikkelen sin.  Det er paragrafer som begrenser ytringsfriheten, men i hvert fall har ikke jeg sett betenkninger som går i retning av at han var på utsiden av loven.  Og da skal retten til frie ytringer respekteres og forsvares.  Hva er det vi skal gi slipp på neste gang?  Hvor langt lar vi oss flytte bort fra kjerneverdiene våre, under trussel om fysisk vold?  Gjelder ytringsfriheten i Norge bare overfor vårt eget fredelige samfunn?

Jeg synes regjeringen satte en for lav pris på en av våre viktigste kjerneverdier.  Jeg synes at retten til å ytre seg innenfor lovens rammer er noe norske myndigheter med kraft skal forsvare, og ikke løpe fra som redde harer under trussel om vold.

For meg er retten til frie ytringer en av de viktigste verdiene vi har.  Det er en verdi jeg kan slåss for.  Det er en individuell rettighet som betyr at jeg ikke kan straffes for mine meninger, så lenge de er innenfor begrensningene i loven.  Og den kan ikke forvaltes slik at vi synes det er greit om meninger vi ikke er enige i sensureres, eller at meninger som leder til trusler sensureres.  Vi må stå rette i ryggen og forsvare den.

Kan vi så lett trues til taushet, er den ikke lenger en kjerneverdi, men noe som bare gjelder om ytringene ikke tråkker noen på tærne.  Det er en ytringsfrihet uten reelt innhold.  Og det er å selge den rettigheten på billigsalg.