Iskwews hjørne på www

I dagens Aftenposten skriver Niels Chr. Geelmuyden om sitt savn av svenske fjernsynskanaler (ikke på nett enda). I parabol-pakken hans er det store mengder søppel, men ingen tilgang til svenske og danske kanaler. Slik var det ikke da jeg vokste opp. Han kaller kommentaren “Nabolandet som forsvant”.

Jeg tipper jeg var omtrent 10 år da vi fikk inn de svenske kanalene - eller det var vel kanskje den svenske kanalen, de hadde kanskje bare en de også, på den tiden. Det var selvsagt i en tid uten alternativer til nrk1, og svensk tv var rett og slett mye sprekere. Først var det selvsagt barne- og ungdomsprogrammer jeg så på, senere ble det nyhetssendinger og aktualitetsprogrammer, som et alternativ til nrk. Så på et tidspunkt var jeg like oppdatert på svenske forhold, som på norske, nesten.

Fortsatt ser jeg gjerne på svensk tv når det gjelder vintersport. Jeg får spader av de norske supernasjonalistiske sendingene.

De fleste nordmenn i min generasjon er tospråklige. Vi er vokst opp med å høre det svenske språket, og har ingen problemer med å skjønne rareste svenske uttrykk. Nå er det ikke gjensidig - svensker har aldri sett på norsk fjernsyn på samme måte som vi så på svensk. Ikke rart kanskje, norsk tv var og ble kjedeligere. Men i hvert fall, vi som vokste opp på 70-tallet, vi skjønner svensk. Det gjør ikke Tigerungen. Han strevde voldsomt med å skjønne hva folk sa der borte i Karlstad, og der snakker de jo veldig likt oss, siden det ikke er langt fra grensen.

En kulturskandale kaller Geelmeyden det. Han mener kanalpakken hans er slik satt sammen at det er mulig å leve et helt liv uten å vite forskjellen på NATO og Norges Automobil-Forbund. Jeg har en lignende pakke som kabelkunde, men heldigvis har jeg svenske kanaler. Jeg ser ikke like mye på dem som før, både fordi jeg ser mye mindre på tv og fordi tilbudet selvsagt er vanvittig mye større enn for 30 år siden. Men de er der, heldigvis.

Geelmeyden mener at tilgangen til broderforlkenes kanaler er en viktig kilde til kultivering, kunnskap og engasjement, som blir fratatt oss. Og han har rett i det. I den grad vi er interessert, da, nå for tiden. Vi lever jo i de lettbente reality-serienes tid, der kultivering ikke står spesielt høyt på agendaen. Strengt tatt er det ikke rart at jeg ser mindre på tv. Det er jo det samme mølet som serveres i de fleste kanaler. For, det er som Geelmeyden sier (blomstrende bra):

“Her får man kronerullende kristenvrøvlprogrammer, tanketomme popkanaler, spiseforstyrrede amerikanske sladreprogrammer, ubegripelige makedonske forlkesangkanaler, åndssvake internasjonale aksjekurssendinger, The poker channel og nedsponsede motorsportkanaler.

I mitt såkalte familieabonnement finnes det dertil flere pornografiske kanaler. Fra det ville Østen får jeg inn kanaler hvor det reklameres for dildoer i alle størrelser og utførelser. Fjernsynsapparatet er i praksis omdannet til en stinkende komposthaug av søppelsendinger fra hele verden. Men Sverige og Danmark får jeg altså ikke inn.”

Jeg skjønner ikke at Nordisk Råd ikke for en gangs skyld gjør noe fornuftig av betydning for det nordiske samarbeidet, og sørger for at vi alle i hvert fall har tilgang til hverandres tv-signaler. Så får det være opp til oss om vi ser på dem, og mottar kulturelle impulser fra våre broderland.

Noen forskere ved UCLA har forsket på hvor i hjernen følelsesmessig smerte registreres, og de har funnet ut at den registreres på samme sted som fysisk smerte. Ved hjelp av et dataspill ble forsøkspersonene bevisst vraket i den sosiale sammenhengen. Reaksjonen deres ble registrert på samme sted i hjernen (i anterior cingular cortex) som fysisk smerte, som det er gjort betydelig mer forskning på.

Fysisk smerte er et signal om at vi skal unngå eller komme oss ut av en farlig situasjon. Smerten gjør at vi lærer. På samme måte kan følelsesmessig smerte gjøre det. Såres du av “tall, dark strangers”, kan du finne på å sky de som ligner, helt instinktivt. Du unngår situasjoner som du vet av erfaring vil kunne påføre deg smerte. Det kan være lurt av samme grunn som du unngår situasjoner som kan føre til fysisk smerte, men det kan selvsagt også føre til at du unngår ting du ikke burde ha unngått. Høy, mørk og fremmed er tross alt fysiske karakteristika, og ikke følelsesmessige.

Dette er interessant også i konteksten av samspillet mellom det fysiske og det mentale eller følelsesmessige. Psykisk smerte materialiserer seg fysisk, og omvendt. I forhold til for eksempel ME er dette diskutert høyt og lavt. Diskusjonen ender fort opp i hvorvidt høna (den emosjonelle smerten) eller egget (den fysiske smerten) kom først. For vi vil så gjerne kunne kategorisere, plassere og organisere. Men kanskje er ikke det så viktig? Mennesket er en helhet, og uansett smerte registreres den altså i stor grad på samme sted. Kanskje fordi den er like viktig for mennesket?

Derfor låner vi da også ord som beksriver fysisk smerte for å beskrive den følelsesmessige smerten. En mann som kjørte over sin egen datter så hun døde, sier det slik:

“When people talk about a broken heart, that for me was where it was seated, just below your sternum. It feels like your heart is leaking and you can’t run away from it because you are the source of that pain.”

Den følelsesmessige smerten bor i oss, og vi kommer ikke unna den. Du kan trekke hånden ut av fysiske flammer, men du kan ikke trekke dit eget hjerte ut av ilden. Det synes jeg var utrolig beskrivende.

Om jeg har det følelsesmessig vondt, får jeg hjertebank, vondt i magen, og etterhvert vondt i hodet. Kanskje er det hjernen som gir følelsene fysisk uttrykk, fordi smerten registreres på samme sted? Du får fysisk vondt, rett og slett. For noen blir den følelsesmessige smerten kronisk, akkurat som fysisk smerte kan bli det. Tiden leger ikke sårene. Tiqui sa noe klokt om det en gang, i en kommentar her i Hjørnet:

“Ta tiden til hjelp” er det verste rådet jeg hører folk si. Riktignok tar det tid og bearbeide følelser, men det er bearbeidelsen som leger sårene, ikke tiden.

Hun har helt rett i det. Sår som ikke bearbeides, leges ikke. Og Mary Frances O’Connor kaller dette kompleks sorg, som rammer omtrent 10% etter at stort tap, av en nær og kjær person. Forskerne mistenker at de som ikke klarer å bearbeide følelsesmessige tap, også er de som har de høyeste nivåene av fysisk smerte.

Da vi mistet Pondus forrige onsdag, kom min fars kone med et råd til Tigerungen. Om at han skulle sette ord på det, fortelle om det. Det gjorde han, han ringte til mormor, tante og onkel og fortalte om det som hadde skjedd. Jeg har også snakket om det, til mange, og ikke minst skrevet om det her. Å sette ord på vonde ting er viktig for meg, og jeg er glad jeg har evnen til å gjøre det. For det hjelper i bearbeidelsen. Det klarner tankene og følelsene. Tårer hjelper også, men mest til å gjøre deg utmattet, tror jeg. Så du til sist sovner.

I artikkelen spør de om vi kan dø av et knust hjerte. Hjertespesialisten Martin Cowie svarer “Ja, det kan vi”. Det er en økt dødsrisiko i 6 måneder etter et smertelig tap av en kjær, og det er spesielt utpreget blant menn. Kanskje fordi menn er mindre flinke til å sette ord på følelser? Etter et dødsfall er de etterlatte i større grad involvert i ulykker, og de dør i større grad av hjertainfarkt og slag.

Denne kunnskapen understreker selvsagt hvor viktig det er å fange opp mennesker før den følelsesmessige smerten blir kronisk. Og den viser at overgangen mellom fyisk og følelsesmessig smerte kanskje kan være ganske diffus. Kropp og sinn henger sammen og påvirker hverandre.

Noen ganger er det rett og slett som Jim Morrison skrev det:

Let me tell you about heartache and the loss of god,
Wandering, wandering in hopeless night.
Out here in the perimeter there are no stars,
Out here we is stoned
Immaculate.

Og veien ut, er som Tiqui sa, bearbeidelse. Hver på vår måte. Gjerne ved hjelp av andre, som når jeg skriver i bloggen. Men det er min måte, og ingen universalmåte. Enhver må finne sin egen vei ut av smerten. Men veien må finnes, ellers forblir vi på et sted der det er bare vondt å være.

i dette bildet:

Italienerfrøkenen ligger altså og SOVER midt oppe i garnnøstene mine. Vi snakker her om en pasjonert garnnøstetyv, som tidligere har hatt lager av garnnøster bak klærne på tørkestativet. Garnnøstene er til og med av den pureste alpakka-ull, en soleklar favoritt, og de burde derfor være en ren fryd å stjele og gjemme bort, de nøstene. Men nei.

Nei, Italienerfrøkenen er slett ikke seg selv. Muligens skyldes det de siste dagenes foring med tunfisk og kyllingfilet, men jeg tror ikke det. Italienerfrøkenen savner. Hun savner Tigerungen. Hun savner Pondus. Hun er ikke laget for å være i et stille hus uten lekekameratene sine. Går hun ikke rundt og mjauer og leter, så vil hun ligge i fanget, eller i hvert fall ikke lenger enn en halv meter unna meg.

Hun sørger.

Vi har vært flinke. I går var vi ute en god stund, og i dag har Italienerfrøkenen vært ute litt alene også. Men hun ville fort inn igjen. Kanskje for å passe på meg, jeg vet ikke.

Jepp. Italienerfrøkenen skal få en ny liten lekekamerat så snart Tigerungen er tilbake fra Spania. Så hun ikke sover bort livet og glemmer å stjele garnnøster, til og med.

Klippet hekk
Da vi kom til min mor før vi skulle til Karlstad var hun lettere fortvilet over den relativt viltvoksende hekken sin. Men hun turte ikke bruke hekkeklippesaksenpåstrøm, det var helt sikkert. Men JEG turte. Etter opplevelsen med å male tak, er ikke en hekkesaks noen match for meg. Så dermed ble hekken stusset, hagen til mormor betydelig større, og fikk enda større selvtillit når det gjelder å gjøre ting jeg tror jeg ikke kan.

Heklet badematte
Siden jeg ikke har funnet en jeg likte, som var liten nok til mikro-badet mitt. Dessuten har jeg heklet grytekluter. Jeg liker håndarbeide.

Observert det tøffeste tordenværet siden Brasil
Jeg mener bestemt det er det tordenværet som var her i Oslo forrige lørdag. Maken til lyn, torden og bråk kan jeg ikke si jeg har opplevd siden jeg bodde i Brasil. Der har de imidlertid slikt vær hele tiden. Slikt vær er fascinerende, når det tordner og lyner samtidig og så pøsregner formidable mengder.

Kjøpt ny router
Samme morgen som det formidable tordenværet ble plutselig routeren helt død. Midt i en sesjon, der vi begge var på nett. Det var ytterst merkelig, og jeg lurer på om det enten skyldtes senskader fra tordenvær eller spenninger som allerede var i luften fra det som kom senere på dagen. Jeg har i hvert fall hørt at elektrisk utstyr kan se ut til å ha kommet seg gjennom slikt vær helt OK, for så å dø hen etter en stund p.g.a spenningskader. Ikke vet jeg, men jeg pilte selvsagt til Elkjøp og kjøpte en ny router. Er vi nettavhengige, så er vi. Selv om en av de tingene jeg har opplevd i ferien er har jeg har

Klart meg en uke uten nettkontakt
Og det gikk helt strålende, altså. Det var mer en befrielse enn en plage, selv om Tigerungen ikke var enig i det. Å ikke skulle oppdatere blogg og sjekke mail var rett og slett litt befriende, og det gjør jo at jeg spør meg om jeg skulle ha kjøpt den routeren i det hele tatt.

Reist kollektivt til Sørlandet
og det var faktisk veldig greit! I hvert fall får det greit dit vi skulle. Vi tok bussen til Oslo S, Sørlandstoget til Vegårshei og derfra tok vi togtaxi. Den sto og ventet på oss da toget kom, og kjørte oss helt til døra, og det for 100 kroner per person. Det er et glimrende tilbud. Da vi skulle hjem ble vi hentet og kjørt tilbake til Vegårshei for samme pris.

Vært på Lyngør
Det har jeg hatt lyst til lenge, og Lyngør var bare en liten 5-minutters båttur fra der vi bodde. Lyngør er vakker, velholdt og noe helt spesielt. Men dessverre er spesielt den ene øya preget av at strandlinjen er fullstendig oppbrukt, og det føltes som å gå i noens hage hele tiden. Den andre og større øya er mer å anbefale, der kan du gå rundt på småveier uten å føle at du inviterer deg selv til frokost hos de som bor der. Dessuten kommer du ut mot fyret og der var det vakkert.

Rutebåten ut er dyr, det kostet 65 kroner hver vei for meg og Tigerungen. Men spesielt den dagen vi var på Ytre Lyngør var det definitivt verdt det.

Hatt varierende vær
Vi har hatt alt fra strålende solskinn

til pøsende regnvær

til tordenvær

En typisk norsk sommerferie i juli altså. Jeg var litt betuttet forrige mandag, for da pøsregnet det stort sett hele dagen, og jeg lekte med tanken på at hele uke ville bli sånn. Det ble den heldigvis ikke.

Skrevet historier med Tigerungen
Vi fant på en morsom ordlek i ferien. Vi skrev historier. Annenhver setning. En begynte og så skrev vi i vei, uten å vite hvor historien endte. Tigerungen har formidabel fantasi, og dermed endte vi på de underligste steder, og historiene inneholdt de underligste skapninger. En veldig morsom ordlek, som selvsagt gjør det lystbetont for Tigerunger å øve seg på å skrive på en helt annen måte enn om han skulle gjøre det alene. Det ble mye latter og morsomheter av disse historiene. Kan man samtidig spise is, er livet så bra som det kan være.

Lest en bok
Jeg har lest “Paktens voktere” av Tom Egeland, som jeg ble tipset om i tråden “MystISK”. Den var drivende godt skrevet, det hadde mine kommentatorer helt rett i. Nå skal jeg få fatt i “Sirkelens ende” også.

Spist god mat
På Lyngørporten, der vi bodde, har de en ganske skummel gourmet-restaurant. Det er skummelt fordi det selvsagt blir dyrt. Men vi spiste der 4 av dagene, og det var fabelaktig god mat. Spesielt var jeg begeistret for stedets tapas-tallerken. Namm!

Drukket alkohol
i store mengder, til meg å være altså. Det vil si en flaske hvitvin og to øl. Jeg er ingen stordrikker lenger, men ikke noe er som et glass chablis på balkongen etter en dag ute i frisk luft.

Hatt tildels veldig støyende naboer
i to omganger. Først var det noen som arriverte i relativt store båter, og var veldig glade i dårlig musikk og stort kokeutstyr. Da de fyrte opp en hummerkoker på størrelse med en velvoksen tønne, var jeg temmelig sikker på at de var i ferd med å sende opp en rakett.

Den var nemlig gassdrevet, og vi snakker her om en diger gasstank. Du milde som den støyet. Så festet de og spilte dårlig musikk til de små timer. Dagen etter var de mer tystlåtne, og da hadde de en diger gassdrevet stekepanne¹ der de stekte store mengder egg og bacon. Tenker det smakte etter festen kvelden før.

Den siste kvelden var det speedbåt-entusiaster som sto for festen. De hadde enda større og enda sintere båt, og skulle på båtrace i Tvedestrand. De spilte ikke fullt så dårlig musikk, men til gjengjeld spilte de mye høyere. Det mest interessante var da en “stakkar” ikke ville drikke mer.

Det satt veldig dårlig hos resten av gjengen. Drikkepress skal du ikke kimse av. Folk tar gjerne manglede ønske om å drekka som et personlig angrep. Snodig, det der.Jeg vet ikke om han klarte å stå imot, for jeg gikk og la meg.

All good things must come to an end
Og nå er vi hjemme igjen, dagen står i klesvaskens tegn, og Tigerungen reiser snart til Spania med bestefar, i tre og en halv uke. Snakker om heldig unge - han får sammenhengende ferie i 8 uker eller så i år. Jeg skal jobbe… kanskje med en langhelg fri dersom det blir fint vær.

1. Sannsynligvis en Paella-panne [↩]